Kosttilskudd merket «Made in Germany»: hva garanterer det egentlig?

«Made in Germany» på et kosttilskudd forteller hvor det siste vesentlige produksjonstrinnet fant sted. Det sier ingenting om hvor råvarene kommer fra, og det betyr ikke at det gjelder strengere regler for nettopp det produktet enn for et som er laget i Polen, Portugal eller Irland. «EU-sertifisert» sier enda mindre: det finnes ingen EU-sertifisering av kosttilskudd, og ingen myndighet godkjenner et kosttilskudd før det legges ut for salg. Denne artikkelen forklarer hva ordene rettslig sett har lov til å bety, hva loven faktisk krever av alle som produserer kosttilskudd i EU, og de fem tingene du kan sjekke selv.

Kort fortalt

Tre forskjellige ting smelter sammen til ett inntrykk av kvalitet:

• Opprinnelse er et tollrettslig begrep. En vare har opprinnelse der den gjennomgikk sin «siste vesentlige, økonomisk berettigede bearbeiding eller foredling» (forordning (EU) nr. 952/2013 artikkel 60 nr. 2). Ingrediensene kan komme fra hvor som helst.
• Regeletterlevelse er et rettslig minstenivå som gjelder for enhver næringsmiddelvirksomhet i EU: registrert virksomhet, en permanent HACCP-prosedyre, sporbarhet på alt som går inn i produktet, og opplysninger som ikke villeder.
• Sertifisering er privat og frivillig. Ingen offentlig instans utsteder et «EU-sertifisert»-merke for kosttilskudd. Ordningene som faktisk finnes, sertifiserer et produksjonsanlegg, ikke boksen din.

Et landnavn på pakningen sier noe om det første av disse tre punktene. Det er ingen snarvei til de to andre.

Minstekravene enhver kosttilskuddsprodusent i EU må oppfylle

Uansett hvilket flagg som står på esken, har en næringsmiddelvirksomhet i EU de samme grunnleggende pliktene.

Anlegget må være kjent for myndighetene

Enhver næringsmiddelvirksomhet skal melde fra til vedkommende myndighet om hvert anlegg som den kontrollerer, og som utfører et hvilket som helst ledd i produksjon, bearbeiding eller distribusjon av næringsmidler, slik at anlegget blir registrert, og den skal holde opplysningene oppdatert (forordning (EF) nr. 852/2004 artikkel 6 nr. 2).

Det må finnes et HACCP-system

Virksomhetene skal «innføre, gjennomføre og opprettholde en eller flere permanente prosedyrer basert på HACCP-prinsippene» (forordning (EF) nr. 852/2004 artikkel 5 nr. 1). Prinsippene står i artikkel 5 nr. 2: kartlegg farene, finn de kritiske styringspunktene, fastsett kritiske grenser, overvåk dem, bestem korrigerende tiltak, kontroller at systemet virker, og før dokumentasjon som står i forhold til virksomhetens størrelse. Prosedyren må gjennomgås på nytt hver gang produktet eller prosessen endres.

Alle råvarer må kunne spores

Virksomheten skal kunne identifisere alle som har levert den et næringsmiddel eller et stoff som skal inngå i et næringsmiddel, og den skal ha systemer som identifiserer hvilke virksomheter den selv har levert til. Opplysningene skal gis til myndighetene på forespørsel (forordning (EF) nr. 178/2002 artikkel 18 nr. 2 og nr. 3).

Det er dette som faktisk gir trygghet, og det er også dette «Made in Germany» ikke tilfører noe som helst. Et registrert anlegg med HACCP-plan og sporbarhet ett ledd bakover og ett ledd framover er utgangspunktet i samtlige medlemsland.

Hva «made in» betyr rettslig sett

Opprinnelse er definert i regelverket, og definisjonen er ikke intuitiv. Varer som i sin helhet er fremstilt i ett land, har opprinnelse der. Varer som er produsert i mer enn ett land, «skal anses å ha opprinnelse i det landet eller territoriet der de gjennomgikk sin siste vesentlige, økonomisk berettigede bearbeiding eller foredling, i en virksomhet som er utstyrt for formålet, og der bearbeidingen førte til fremstilling av et nytt produkt eller utgjorde et viktig trinn i fremstillingen» (forordning (EU) nr. 952/2013 artikkel 60).

Les det en gang til med et kosttilskudd i tankene. Mineralsalter, aminosyrer og vitaminformer er globale råvarer. En magnesiumforbindelse som er syntetisert i Asia og deretter blandet og fylt på kapsler i Europa, er et produkt med asiatiske ingredienser og et europeisk sluttrinn. Setningen på etiketten og leverandørkjeden svarer på to helt ulike spørsmål.

Hvorvidt et konkret trinn passerer terskelen i artikkel 60 nr. 2, er en tollfaglig vurdering og ikke en markedsføringsbeslutning. Ren ompakking av et ferdig produkt er et svakt grunnlag, mens et reelt produksjonstrinn er et sterkt. Den ærlige lesningen for en kjøper er begrenset: et landnavn beskriver enden av kjeden, aldri hele kjeden.

Når landet i det hele tatt må stå på etiketten

For de fleste kosttilskudd er det ikke påkrevd. Opprinnelsesland eller opphavssted skal oppgis «dersom unnlatelse av å oppgi dette kan villede forbrukeren med hensyn til næringsmidlets egentlige opprinnelsesland eller opphavssted, særlig dersom opplysningene som følger næringsmidlet, eller etiketten som helhet, ellers ville gi inntrykk av at næringsmidlet har et annet opprinnelsesland» (forordning (EU) nr. 1169/2011 artikkel 26 nr. 2 bokstav a).

Opprinnelse er altså som regel frivillig, og den blir obligatorisk nettopp når resten av pakningen antyder noe. Flagg, nasjonalfarger, en forside på tysk og en adresse i Düsseldorf kan til sammen skape et opprinnelsesinntrykk som deretter må rettes opp eller bekreftes.

Å oppgi opprinnelsen frivillig utløser dessuten en plikt. Når opprinnelsen til et næringsmiddel er oppgitt og den ikke er den samme som opprinnelsen til hovedingrediensen, skal etiketten også oppgi hovedingrediensens opprinnelse eller opplyse at den er en annen (artikkel 26 nr. 3). Et merke som trykker et land på pakningen, påtar seg forpliktelser. Det handler ikke om å pynte en eske.

Under alt dette ligger artikkel 7 nr. 1 bokstav a: næringsmiddelopplysninger skal ikke villede om næringsmidlets art, sammensetning, opprinnelsesland, opphavssted eller produksjonsmetode. Den ene setningen er grunnen til at vage opprinnelsesformuleringer er en juridisk risiko og ikke en smart omvei.

En tysk adresse er ingen påstand om opprinnelse

Hver pakning oppgir et firma. Navnet har en bestemt rettslig funksjon: den driftsansvarlige som svarer for næringsmiddelopplysningene, er den som markedsfører næringsmidlet under sitt eget navn, eller, dersom vedkommende ikke er etablert i det aktuelle området, importøren (forordning (EU) nr. 1169/2011 artikkel 8 nr. 1). Den ansvarlige skal sørge for at opplysningene finnes og er korrekte (artikkel 8 nr. 2).

Adressen svarer med andre ord på «hvem er ansvarlig, og hvor klager jeg». Den svarer ikke på «hvor er dette laget». Et tysk selskap kan helt lovlig markedsføre et produkt som er produsert et annet sted. Det selskapet ikke kan gjøre, er å la pakningen gi inntrykk av noe annet, for det er der artikkel 7 og artikkel 26 nr. 2 bokstav a slår inn.

«EU-sertifisert» er ikke et sertifikat

Kosttilskudd er næringsmidler og ikke legemidler, og de godkjennes ikke før de kommer på markedet. Direktiv 2002/46/EF harmoniserer reglene, og den eneste registreringslignende plikten direktivet lar medlemslandene innføre, er en meldeplikt: et medlemsland «kan kreve at produsenten eller den som bringer produktet i omsetning på landets territorium, melder fra om omsetningen til vedkommende myndighet ved å sende inn en modell av etiketten som brukes på produktet» (artikkel 10).

Tyskland benytter seg av den muligheten. Etter Nahrungsergänzungsmittelverordnung skal den som bringer et kosttilskudd i omsetning som produsent eller importør, senest ved første gangs omsetning melde fra til Bundesamt für Verbraucherschutz und Lebensmittelsicherheit og sende inn en modell av etiketten som brukes (NemV § 5 nr. 1). BVL sender meldingen videre til departementet og til delstatenes næringsmiddeltilsyn (§ 5 nr. 3).

Legg merke til hva en slik melding er: en etikett havner i en mappe. Ingen har testet produktet, ingen har godkjent formelen, og det er ikke utstedt noe som et merke sannferdig kan kalle et EU-sertifikat. Enhver pakning eller produktside som lover «EU-godkjent» eller «EU-sertifisert», bruker ord uten rettslig innhold.

Kosttilskudd lages ikke etter legemiddel-GMP

Bokstavene GMP har stor tyngde, men den er stort sett lånt. I EU-retten gjelder de detaljerte retningslinjene for god tilvirkningspraksis i EudraLex Volume 4 for legemidler til mennesker og dyr. Det finnes ikke noe tilsvarende bindende GMP-regelverk i EU for kosttilskudd: det bindende produksjonsregelverket for dem er næringsmiddelhygienereglene, altså forordning (EF) nr. 852/2004 og HACCP-kravet der.

Strengere produksjonsstandarder for mat finnes, men de er private, frivillige og betalt av produsenten selv. FSSC 22000 er en av de mest brukte ordningene, og andre fungerer på samme måte. Det er ikke ment som kritikk. En godt gjennomført revisjon i en slik ordning betyr noe. Det betyr bare at «GMP-sertifisert» eller «sertifisert anlegg» er en påstand om en privat ordning og ikke en statlig garanti, og den bør følges av opplysningene som gjør den etterprøvbar: hvilken ordning, hvilket anlegg, hvilket sertifikatnummer, hvilket virkeområde og hvor lenge sertifikatet gjelder. Et sertifikat gjelder en fabrikk i en avgrenset revisjonsperiode. Det sier ingenting om boksen du holder i hånden, og det er nettopp det et analysesertifikat for partiet er til for.

Hvem kontrollerer egentlig, og hvor ofte

Offentlig kontroll er reell, men den er risikobasert og ikke altomfattende. Vedkommende myndigheter «skal utføre offentlig kontroll av alle virksomheter regelmessig, på grunnlag av risiko og med passende hyppighet», og de skal ta hensyn til kjente risikoer, opplysninger som tyder på at forbrukere kan bli villedet om blant annet opprinnelsesland eller produksjonsmetode, virksomhetens historikk og hvor pålitelig virksomhetens egen kontroll er, herunder private kvalitetssikringsordninger (forordning (EU) 2017/625 artikkel 9 nr. 1).

To ærlige konsekvenser følger av dette. Ingen inspiserer hvert eneste parti av hvert eneste kosttilskudd. Og en troverdig privat sertifisering kan redusere hvor mye oppmerksomhet en myndighet bruker på et anlegg, noe som er en praktisk grunn til at slike ordninger finnes.

Fem ting du kan sjekke på fem minutter

1. Finn den ansvarlige virksomheten. Firmanavnet og adressen på pakningen viser hvem som rettslig svarer for opplysningene på den (artikkel 8 nr. 1). Mangler det en EU-adresse, er produktet brakt i omsetning av noen du ikke uten videre får tak i.
2. Les verbet, ikke landet. «Made in», «Produced in», «Packed in», «Bottled in», «Lab-tested in» og «Designed in» er seks forskjellige påstander. Bare de to første sier noe om produksjonen.
3. Spør hvor råvaren kommer fra. For vanlige næringsstoffer er dette et rimelig spørsmål med et konkret svar. Et merke som ikke kan si hvor magnesiumforbindelsen eller vitaminformen er kjøpt inn, kjenner ikke sin egen leverandørkjede.
4. Be om sertifikatet, ikke logoen. Navnet på ordningen, adressen til anlegget, sertifikatnummer, virkeområde og utløpsdato. En logo uten disse fem opplysningene er bare en illustrasjon.
5. Be om dokumentasjonen for partiet. Lotnummeret på pakningen din er nøkkelen: hva som ble testet, av hvilket laboratorium og mot hvilken spesifikasjon. Dette er det eneste dokumentet som handler om produktet ditt og ikke om en bygning. Guiden vår til å lese et analysesertifikat forklarer hva et godt sertifikat inneholder, og artikkelen vår om hvilke ord på etiketten som er rettslig definert, tar for seg resten av forsiden.

Hva dette betyr for våre egne etiketter

Vi trykker ikke «Made in Germany», og denne artikkelen er ingen omvei til å antyde det. Slik står det på sidene våre, og slik bør hver formulering leses:

• «Lab-tested in Germany» på Magnesium 7-in-1 og andre produktsider sier noe om hvor testingen skjer. Det er ingen påstand om produksjonsopprinnelse og skal ikke leses som en.
• «Independently lab-tested» betyr at testingen ikke gjøres av den som selger deg produktet. Den ærlige begrensningen er at vi ikke publiserer sertifikater for hvert enkelt parti, så utenfra er dette et løfte og ikke et dokument. Vil du ha papirene for akkurat den boksen du eier, send oss lotnummeret på info@notfortomorrow.com.
• «EU shipped 2 to 4 days» er logistikk. Det sier hvor pakken sendes fra, ingenting mer.
• Vontix GmbH, Düsseldorf er den ansvarlige næringsmiddelvirksomheten etter artikkel 8 nr. 1. Det er en ansvarsadresse, ikke en fabrikkadresse.

Hullet fortjener å nevnes tydelig: denne artikkelen forteller deg ikke hvor hvert enkelt av produktene våre er produsert, for vi kommer ikke til å trykke et land her som vi ikke har dokumentert ordentlig for deg. Spør oss med et produktnavn, så svarer vi konkret. Bruker vi vår egen femminutterstest på oss selv, består vi punkt én, to og fire, og vi stryker foreløpig på punkt fem for alle som ikke har sendt oss en e-post. Det er et reelt hull, og vi skriver det heller ned enn å pynte på det. Vil du ha det større juridiske bildet av hva et kosttilskudd har og ikke har lov til å være, tar artikkelen vår om forskjellen mellom kosttilskudd og legemidler for seg klassifiseringen.

Ofte stilte spørsmål

Er «Made in Germany» bedre enn «Made in the EU»?

Ikke rettslig sett. De bindende kravene, altså registrering av anlegget, HACCP, sporbarhet og opplysninger som ikke villeder, gjelder i hele EU. Det som skiller medlemslandene, er hvilken nasjonal myndighet som utfører kontrollene, og hvordan den prioriterer dem etter forordning (EU) 2017/625 artikkel 9. Se på et landnavn som informasjon om siste bearbeidingstrinn, ikke som en kvalitetsrangering.

Betyr «Made in Germany» at ingrediensene er tyske?

Nei. Opprinnelsen følger den siste vesentlige bearbeidingen (forordning (EU) nr. 952/2013 artikkel 60 nr. 2), så en pakning kan bære et landnavn selv om næringsstoffene er syntetisert eller utvunnet et helt annet sted. Er råvarenes opprinnelse viktig for deg, spør om ingrediensen i stedet for å lese forsiden av esken.

Finnes det en EU-godkjenning eller et EU-sertifikat for kosttilskudd?

Nei. Det finnes ingen godkjenning før markedsføring. Medlemslandene kan kreve melding med en modell av etiketten etter direktiv 2002/46/EF artikkel 10, som Tyskland har gjennomført i NemV § 5. En melding registrerer at et produkt finnes, men den verken tester, godkjenner eller sertifiserer det.

Hva betyr «GMP-sertifisert» på et kosttilskudd?

Som regel at produksjonsanlegget har et sertifikat fra en privat ordning, eller et sertifikat utstedt etter et regelverk utenfor EU. EUs GMP-regler i EudraLex Volume 4 gjelder legemidler. For et kosttilskudd bør du spørre hvilken ordning, hvilket anlegg og hvilket sertifikatnummer det gjelder, og deretter sjekke at virkeområdet dekker produkttypen du kjøper.

Betyr en tysk firmaadresse at produktet er laget i Tyskland?

Nei. Adressen identifiserer den som er ansvarlig for næringsmiddelopplysningene (forordning (EU) nr. 1169/2011 artikkel 8 nr. 1). Den kan lovlig stå på et produkt som er laget et annet sted. Det loven ikke tillater, er en pakning som samlet sett gir inntrykk av en opprinnelse produktet ikke har, og det er nettopp da opprinnelsesmerking blir obligatorisk etter artikkel 26 nr. 2 bokstav a.

Hvis et merke bare fyller kapsler i Tyskland, kan det likevel skrive «Made in Germany»?

Det kommer an på om trinnet regnes som den siste vesentlige, økonomisk berettigede bearbeidingen som fører til et nytt produkt eller utgjør et viktig trinn i fremstillingen (artikkel 60 nr. 2). Ren ompakking er et svakt tilfelle, et reelt produksjonstrinn er et sterkt, og vurderingen gjøres produkt for produkt. Som kjøper kan du ikke avgjøre dette utenfra, og derfor er det nyttige spørsmålet knyttet til ingrediensen og dokumentasjonen for partiet, ikke til formuleringen.

Konklusjon

Et landnavn på et kosttilskudd er en snever faktaopplysning om enden av en leverandørkjede, gitt etter tollreglene, og den er i de fleste tilfeller frivillig. «EU-sertifisert» er ikke en kategori. Det EU faktisk garanterer, er et minstenivå: registrert virksomhet, et permanent HACCP-system, sporbarhet begge veier, opplysninger som ikke villeder, og risikobasert offentlig kontroll. Alt over det nivået er enten et privat sertifikat for en fabrikk eller et partidokument for boksen din. Be om de to tingene ved navn, så slutter markedsføringsordene å bety noe.

Kilder

1. Regulation (EU) No 952/2013 (Union Customs Code), Article 60: Acquisition of origin, Europaparlamentet og Rådet, 2013.
2. Regulation (EC) No 852/2004 on the hygiene of foodstuffs, Article 5: Hazard analysis and critical control points, Europaparlamentet og Rådet, 2004.
3. Regulation (EC) No 852/2004, Article 6: Official controls, registration and approval, Europaparlamentet og Rådet, 2004.
4. Regulation (EC) No 178/2002 (General Food Law), Article 18: Traceability, Europaparlamentet og Rådet, 2002.
5. Regulation (EU) No 1169/2011 on food information to consumers, Article 7: Fair information practices, Europaparlamentet og Rådet, 2011.
6. Regulation (EU) No 1169/2011, Article 8: Responsibilities, Europaparlamentet og Rådet, 2011.
7. Regulation (EU) No 1169/2011, Article 26: Country of origin or place of provenance, Europaparlamentet og Rådet, 2011.
8. Directive 2002/46/EC on food supplements, Article 10: notification of placing on the market, Europaparlamentet og Rådet, 2002.
9. Nahrungsergänzungsmittelverordnung (NemV) § 5: Anzeige, Bundesministerium der Justiz, Tyskland.
10. Regulation (EU) 2017/625 on official controls, Article 9: General rules on official controls, Europaparlamentet og Rådet, 2017.
11. Food supplements, Europakommisjonen, Generaldirektoratet for helse og mattrygghet.
12. EudraLex Volume 4: EU guidelines for good manufacturing practice for medicinal products for human and veterinary use, Europakommisjonen.
13. FSSC 22000 food safety certification scheme, Foundation FSSC.

En merknad om de juridiske lenkene: nettstedet EUR-Lex gir et tomt svar på automatiserte forespørsler, og derfor er EU-rettsaktene over lenket via speilet legislation.gov.uk, som gjengir teksten i hver artikkel. Hver rettsakt er oppgitt med fullt navn slik at du kan slå den opp direkte på EUR-Lex. Der speilet viser britiske endringer gjort etter 2020, er det bare det uendrede innholdet i de siterte bestemmelsene som er brukt her.

Skrevet av NOTFORTOMORROW Editorial Team. Artikkelen forklarer merkeregler og næringsmiddelrett og er ikke juridisk rådgivning.